Skrevet av Thorbjørn Moberg
Regnemaskiner hadde man hatt lenge, helt fra abakus/kulerammens tid. Allerede i 1650 bygget franske Blaise Pascal en mekanisk kalkulator som utførte addisjon og subtraksjon.
En effektiv kuleramme
Blaise kalkulator
I 1673 ble den forbedret av tyske von Leibniz til også å kunne utføre multiplikasjoner. Man var tidlig ute men savnet et medium for å lagre resultatene for videre behandling.
Hullkortet ble redningen! I USA ble det hvert 10. år gjennomført en manuell folketelling. Folketallet økte og tellingen tok lang tid, opp til 6-7 år. Myndighetene var derfor på utkikk etter maskinelt utstyr som kunne korte ned tiden. De utlyste en konkurranse som ingeniøren Herman Hollerith vant med sin elektro-mekaniske tabulator og sorterer.
Herman Hollerith
Holleriths tabulator og sorterer
Registreringen ble utført ved penne-markering på et forhåndstrykket tellekort som inneholdt 12 rader og 20 kolonner.
Selv med rundt 50000 personer involvert , tok registreringen og hullingen lang tid, 2-3 år. Ved å benytte Holleriths maskin, ble selve sorteringen og behandlingen av tellekortene i etterkant ferdig på 6-7 uker, en fantastisk forbedring.
Eksempel på et registreringskort, foto Søren Duus Østergaard
Pantograph hullemaskin
Ved hjelp av en manuell pantograph, ble penn-avmerkningene hullet i kortene som deretter ble sortert i ønsket rekkefølge og via en kortleser registrert i tabulatorens telleverk. Operasjonen krevde mye manuelt arbeid og tilslutt måtte også kortene sorteres tilbake i sin opprinnelige rekkefølge.
Hollerits selskap ble opptakten til IBM (International Business Machines) og den første maskin i Norge ble innkjøpt av Statistisk Sentralbyrå i 1893. Kortene ble standardisert med 45 kolonner og med runde hull.
I Norge ønsket forsikringsselskaper med stor kundemasse, bl.a. Storebrand, å studere nærmere om en slik Hollerith maskin kunne benyttes i deres statistikkarbeid. En av selskapets ingeniører, Fredrik Rosing Bull, ble bedt om å vurdere maskinens funksjoner. Hans konklusjon var at maskinene var dyre og at en slik maskin kunne han selv utvikle billigere, som var raskere og mer tilpasset Storebrands behov. Bull ble tatt på ordet, fikk 10000 kr i forskudd, som dog måtte tilbakebetales hvis maskinen ikke oppfylte kravene. Harde betingelser, men Bull`s ide var å lage en maskin som kunne løse oppgavene uten for mye manuelt arbeid. . Det var ikke enkelt, men tilslutt fikk han konstruert og patentert en maskin som Storebrand kunne overta. Bull forbedret etter hvert sine maskiner som ble solgt til kunder i flere land. Det er interessant å tenke på, at Norge den gang hadde en gründer som innenfor IT-bransjen ble opp-takten til et verdensomfattende konsern, Compagnie des Machines Bull, med sete i Paris.
Fredrik Rosing Bull
Bull tabulator og sorterer (står utstilt på Teknisk Museum Oslo)
Det fant sted en rivende utvikling og bruk av hullkortene. Etter hvert gikk man bort fra 45 kolonner med runde hull til et kort med 80 kolonner og rektangulære smale hull. Hver kolonne hadde fast plass for de numeriske verdier fra 9 til 12.
Alfabet-verdiene ble registrert i en to-hulls kombinasjon:
Det fantes også maskiner som oversatte og skrev i klarskrift innholdet øverst på kortet.
Kort med runde hull
Kort med rektangulære hull
Hullkortet fikk en internasjonal standard med lengde: 187,3 mm (+/- 0.1), bredde 82,6 mm (+/- 0.1) og tykkelse 0,17 mm (+/- 0,01), målt ved en lagringstemperatur på 20 grader C og en relativ fuktighet på 65% RH. I tillegg måtte kartongen ha en fiberstruktur som tillot at hulleknivene kunne skjære rettkantede hull uten at fiberspon ble dratt med ned i hullet. Hullene målte nøyaktig 1,4mm x 3,2mm.
Avlesning av kortene foregikk ved at kontakter, en for hver kolonne, falt gjennom hullet mot en strømførende valse. Man gikk etter hvert bort fra flate kobberkontakter til å benytte små stålbørster som ga bedre kontakt mot strømvalsen. Men problemer var der fortsatt. Når børstene falt ned, oppstod det en prelling med gnistdannelse og likeledes når børsten ble løftet opp av hullet, noe som ga brennemerker på valsen. Løsningen ble at man i stedet for en fast strøm, koblet inn en distributør som leverte en kort strømpuls til valsen i hvert av hullene 9 til12.
Hullkortene skulle kunne brukes i forskjellige maskiner og hullemaskinene ble derfor justert mot en internasjonal mal.
Internasjonal kortmal
Bronse trykkvalse
Hullkortet var fra 1920- årene og langt ut i 1960 det benyttede lagringsmedium for data. Men alle endringer av data i kortene krevde nye kort. Behovet for nye kort var stort og maskinleverandørene fant det ofte lønnsomt selv å produsere kort for videresalg til sine kunder. Dessuten kunne man lettere etterkomme kundens spesielle ønsker om trykk, farge og design
Kartongen ankom gjerne på store ruller med en diameter på 1meter og bredde rundt 1,20 meter med en kartongvekt på 224 gram/m2. Rullene ble lagret og tørket, gjerne i 5-6 måneder, og måtte ikke inneholde noe jernspon eller ha andre skader. Rullene ble montert på en skjære/trykkemaskin som skar opp til smalere ruller tilsvarende bredden på et kort. Disse rullene ble trykket med en valgt bronsevalse og skåret av i nøyaktig kortlengder. I tillegg ble venstre øvre hjørne kuttet slik at man enkelt kunne se om et kort lå feil vei i en kortbunke. Kortrykkingen ble nøye kontrollert innen kortene ble lagt stramt presset ned i kartongesker som rommet 1000 kort. Det var viktig at kortene ble holdt mest mulig plane. En trykkemaskin kunne produsere 40 til 60000 kort pr. time.
Skjære og trykkemaskin
Komplett kortmagasin med børstebro og drivruller
Innmatning av kortene i maskinene var teknisk komplisert. Fra kortmagasinet skulle kortene mates ett for ett gjennom en trang åpning inn under styringsvalser og videre under avlesnings børstebroer. Man brukte gjerne 2 stk. broer, en primær og en sekundær. Dette for å sammenligne rekkefølgen og selektere ut de kort som skulle behandles. Når man tenker på at sorteringsmaskiner for eksempel, kunne mate inn opptil 1000 kort i minuttet, var det viktig at alt var nøyaktig innstilt. Alle kort ble oppbevart sammenpresset i spesielle skuffer slik at de beholdt seg mest mulig plane.
En hullesal med operatører og lagringsskuffer for kort
En hullemaskin fra 40-årene med numerisk og alfabetisk tastatur
Registreringen av manuelle bilag over til hullkortet, var den store bøygen. Hvert bilag ble hullet i en maskin kolonne for kolonne. Man kunne sette inn et styringskort til hjelp som automatisk hullet faste opplysninger som dato, kundenummer. etc. Man måtte være sikker på at hullingen fra bilaget var korrekt og kortene ble derfor manuelt registrert på nytt i en kontroll-hullemaskin. Her var hulleknivene fjærbelastet og når de falt ned gjennom et korrekt hull, steppet maskinen frem til neste kolonne. I motsatt fall markerte maskinen et feilmerke øverst på kortet og kortet ble sendt tilbake for ny registrering. Store banker, for eksempel, kunne ha opptil 30 tusen bilag pr. dag som ga en hektisk aktivitet i hulle-avdelingene, ikke unormalt da med en stab på 50-60 personer som arbeidet på skift.
Hullemaskinene hadde en enkel hullematrise for en kolonne. Det var også behov for å reprodusere hele kort og man brukte da en sumhuller, som stanset hele kortet i en operasjon. Disse maskinene hadde en komplett hulle-matrise med 12 x 80 = 960 hullekniver, en teknisk dyr affære.
Det var en kontinuerlig utvikling av hullkortmaskinene, fra de første spede utgavene som man kan beskue på Teknisk Museum i Oslo, og frem til de siste store tabulatorene. Disse maskiner kunne ha opptil 10-12 regneverk, flere hundre releer, og med påmonterte program-meringstavler, utføre kompliserte oppgaver basert på input fra hullkortene.
En Bull tabulator i 50-årene med skriveverk og saldohuller
Programmeringstavle
Maskinene hadde en innlesningstakt på rundt 150 kort i minuttet pluss tid for interne kalkulasjoner, noe som etter hvert ble for langsomt. Elektroniske store kalkulatorer ble koblet til tabulatoren for raskere behandling av de innleste verdier. Hullkortets æra var i ferd med å avsluttes.
Men, hullkortets beskjedne lagringskapasitet på 80 bytes/ karakterer, var nok til at utviklingen kom i gang, noe som resulterte i konstruksjon av bedre dataverktøy, programmer for nye konstruksjoner og utstyr, med lagringsmuligheter frem til dagens små minnepinner med plass for opptil 256 Gigabytes!
Bruken av hullkortet hang med helt opp i 1970-årene og man må vel kunne hevde at hullkortet som input og lagringsmedia hadde skjøttet sin oppgave bra.