Sosialisme er en ren kommandoøkonomi som innebærer planøkonomi. I sosialismen er alle varer eid av staten og all produksjon bestemmes og planlegges av statlige planleggere.
Forskjellige sosialister har teoretisert omkring nøyaktig hvordan beslutninger skal fattes om hva som skal bli produsert. Ved å spørre folk hva de ønsker seg og hvilke varer og tjenester de foretrekker kan vi få en idé om hva som skal produseres.
Til syvende og sist er det statlige planleggere som må beslutte nøyaktig hvilke jobber folk skal ha, hva som skal produseres og hvor mye.
Intensjonen til sosialismen er å unngå en urettferdig fordeling av velstand som kapitalismen fører til. Det oppleves som urettferdig at en riking kan eie 10 biler, samtidig som en fattig kun eier en sykkel.
Til tross for gode intensjoner er det seriøse problemer med sosialisme.
Insentivproblem
Insentiv er noe som motiverer noen til å gjøre en bestemt handling.
Det mest åpenbare problemet er at sosialismen endrer insentiver for produsenter og forbrukere. Noe som vil minke effektivitet.
Når produksjon separeres fra forbruk vil menneskelig natur tilsi at man ikke jobber like hardt.
Hvem skal plukke søpla og rengjøre offentlige toalett? I en markedsøkonomi kan lønninger tilpasses slik at arbeidere tiltrekkes til disse skitne jobbene.
Under ren sosialisme er det ingen relasjon mellom hva forbrukere får forbruke og hva de produserer som arbeidere. Dette fjerner den mest åpenbare måten vi kan insentivere frivillige til å ta disse jobbene.
Sosialistiske tenkere har foreslått diverse metoder for å løse dette problemet. For eksempel kan søppelplukkere få kortere arbeidsdager, flere feriedager eller lengre lunsjpauser. Dette vil løse problemet noe. Det vil likevel føre til absurditeter i bruk av knappe arbeidsressurser. Isteden for å ha 100 menn som jobber 8 timer hver dag for å håndtere søppel trenger vi nå 200 menn som jobber 4 timer. Søppelproblemet kan løses på denne måten. Men det betyr at vi nå har 100 personer færre til å gjøre andre oppgaver.
Dette er en konkret manifestering. Under sosialisme er det lite trolig at arbeidere vil yte samme innsats som de ville ha gjort i en markedsøkonomi der deres livsstil er knyttet til deres arbeidsinnsats.
En annen løsning er å tvinge arbeidere til å ta disse jobbene.
Uansett vil dette medføre et fall i total produksjon på grunn av manglende samarbeid fra arbeiderne.
Et annet insentivproblem er fordeling av ressurser til nye bedrifter. Av alle mulige prosjekter som kan startes, hvordan skal statlige planleggere beslutte hvilke prosjekter som skal få ressurser?
Det er også enorme insentivproblemer som går andre veien også. Statlige planleggere vil ha lite insentiv til å ta i betraktning preferansene til forbrukere når de legger sin plan.
Staten vil i praksis bli et gigantisk monopol på alle industrier. Når statlige bedrifter produserer varer og tjenester kan de ikke bli sagt opp uansett hvor dårlig service de gir.
Kalkuleringsproblemet
Sosialister har forsøkt å løse insentivproblemet med å si at under sosialisme vil en "new Socialist Man" oppstå som ikke er så egoistisk som de var under kapitalismen. Den sentrale idéen er at mennesker blir født velvillig og altruistisk og at institusjoner som privat eiendomsrett gjør folk grådige og ufølsomme.
I denne konteksten har motstanderne av sosialisme utviklet en mer fundamental kritikk som kalles kalkuleringsproblemet.
Selv om arbeiderne skulle utføre jobben de er satt til like effektivt, vil sosialisme likevel gjøre en dårlig jobb i å bruke ressursene effektivt.
Fordi en sosialistisk stat vil eie alle ressurser vil det ikke eksistere markeder for dem. Det betyr at markedspriser ikke vil oppstå. I fravær av priser er det umulig å estimere pengekostnaden av en produksjonsprosess. Derfor vil planleggere ha ingen anelse om konkrete prosjekter er en god økonomisk bruk av ressursene.
Med andre ord, det vil være umulig å vite om prosjekter skaper mer eller mindre total velstand.
Og ikke nok med det. Det vil også være umulig å vite hvor mye av en vare som skal produseres.